En tid for alt
I en av Bibelens mer poetiske bøker kan vi lese at alt har sin tid. Fødsel, død, planting, opprykking, gråt, latter, sorg, dans, krig og fred – alt har sin tid. Jeg tror ikke Forkynneren er normativ i sin fremstilling, som i at alt dette er godt og derfor burde skje, men jeg leser det mer som en deskriptiv og poetisk fremstilling av vår eksistens; alt dette skjer under himmelen.
Areopagos var samlet i Haslev for vår årlige sommerfestival forrige helg. Solen skinte over oss, hagen rammet oss inn, musikken løftet oss opp, og vennskap ble tematisert, erfart og praktisert. Søndagen skulle vi feire gudstjeneste sammen, som et høydepunktum på det hele. Men dagen startet med at vi mottok nyheten om at USA hadde sluppet bomber over Iran. Samtidig insisterte solen fortsatt på at sommeren er her, i Haslev, tilsynelatende helt uberørt av den nattsvarte krigen som eskalerer andre steder i verden.
Sorg og glede i samme tid og rom
Alle som har erfart sorg kan fortelle om denne samtidigheten; at takknemlighet og fortvilelse kan leve side om side. At tårer og smil kan avløse hverandre, med sekunders mellomrom. At sorg og glede kan utspille seg i samme tid og rom.
Vi mennesker har ofte behov for å skille ad hendelser, så vel som følelser. Vi vil også gjerne kunne plassere andre mennesker i ryddige kategorier og bokser, slik at vi enkelt kan forholde oss til dem – som snille eller slemme, som intelligente eller uintelligente, som venner eller fiender.
På samme måte som vi mennesker kan være både lysende intelligente og oppsiktsvekkende uintelligente i en og samme kropp, kan vidt forskjellige følelser leve side om side. Og hendelser som hver for seg har sin tid, kan finne sted samtidig. Krig kan herje i den samme verden hvor fred erfares på en gudstjeneste i Haslev. Dette er selvsagt ikke identiske situasjoner – for en og samme kropp kan ikke flykte fra krigen, samtidig som hun sitter og nyter himmelske toner på en fredfull kirkebenk. Men kan hende noe av visdommen i Forkynnerens tale om at alt har sin tid, handler om at vi som mennesker trenger å akseptere en eksistensiell kompleksitet som ikke lar seg definere ferdig verken i tid eller rom.
Det betyr ikke at vi skal forholde oss apatisk til vår tids urettferdighet eller utfordringer, tvert imot. At alt har sin tid, gjør det mulig for oss å tillate oss å hvile – selv når arbeidet venter. Vi kan våge å føde barn, selv om fremtiden er uviss. Vi kan plante frø, selv om det tar tid før de blir til trær.
Areopagos sitt oppdrag i verden handler også om å holde sammen det vi så fort skiller ad. Noe som forutsetter erkjennelsen av samtidighet, av et både-og, av at alt har sin tid. Nå er det snart tid for ferie. Da blir det kanskje tid for å lytte til en av Areopagos sine podkaster? Samtidig som du rusler en tur eller nyter utsikt over hav og himmel.
God sommer!
